Norwegian

«Dra fritt omkring i landet i fire måneder, men vit at dere ikke kan forpurre Guds vilje, og at Gud vil gjøre de vantro til skamme.»

Dog unntatt de av avgudsdyrkerne som dere har gjort avtale med, og som ikke har forbrutt seg på noen måte, eller ytet andre hjelp mot dere. Overhold avtalen overfor dem til fristen er ute. Gud holder av de gudfryktige.

Hvis noen av avgudsdyrkerne ber deg om beskyttelse, så gi ham det, så han kan få høre Guds ord. Før ham så et sted hvor han har sikkerhet. Dette fordi de er folk som intet vet.

Men hvordan? Hvis de får overtaket, respekterer de verken bånd eller avtale! De snakker dere etter munnen, men er avvisende i sine hjerter! De fleste av dem er ugudelige.

De respekterer verken bånd eller avtale med en troende. De går sannelig over grensen!

Men hvis de bryter sine eder etter avtaleinngåelsen og stikker deres religion i angrep, så bekjemp vantroens ledere, for dem består ingen edsforpliktelser, så de måtte gi seg!

Bekjemp dem! Så Gud kan straffe dem ved dere, og gjøre dem til skamme! Så Han kan hjelpe dere mot dem, og gi helbredelse til de troendes bryst,

Trodde dere vel at dere skulle bli latt i fred, når Gud ennå ikke vet hvem av dere som har kjempet, og ikke slutter vennskap med noen annen enn Gud, Hans sendebud og de troende?

De alene skal ta seg av Guds moskeer som tror på Gud og dommens dag, som forretter bønnen, betaler det rituelle bidrag og ikke frykter andre enn Gud. Disse vil kanskje finne rett vei.

De som har antatt troen, har utvandret og kjempet for Guds sak med liv og eiendom, de står høyere i rang hos Gud. Det er disse som vinner frem.

Der skal de være og bli. Sannelig, hos Gud finner en stor lønn.

Si: «Om deres fedre, sønner, brødre, hustruer, nærmeste slekt, eiendom dere har ervervet, handel som står på spill, boliger dere er glad i, om dette er dere kjærere enn Gud og Hans sendebud og å kjempe for Hans sak, så bare vent til Gud iverksetter sin beslutning! Gud rettleder ikke urettferdige folk.»

Da senket Gud guddommelig nærvær og ro over Sitt sendebud og de troende. Og Han sendte hærskarer dere ikke så, og refset vantro. Det er de vantros belønning.

Dere som tror, de vantro er en styggedom! De må ikke komme nær den hellige moské etter dette deres år! Om dere frykter magre tider, så vil Gud gi dere det dere trenger av sin overflod, om Han vil det slik. Gud vet, er vis.

Jødene sier: «Ezra er Guds sønn,» og de kristne sier: «Messias er Guds sønn.» Dette er faktisk det de sier, og de tar etter det som vantro før dem hevdet. Måtte Gud ta dem fatt! Hvor de er forvridd!

De vil blåse ut Guds lys, men Gud vil fullbyrde Sitt lys, selv om det er de vantro imot.

Dere som tror, mange rabbier og munker fortærer folks eiendom til ingenting, og skaper hindringer på Guds vei. De som samler seg skatter av gull og sølv, og ikke bruker dem for Guds sak, for dem skal du bebude en smertelig straff,

Gud har satt månedenes antall til tolv i Guds bok den dag Han skapte himlene og jorden: Fire av dem er fredlyste, dette er rett religion, gjør ingen urett mot hverandre i dem. Men kjemp alle mot de vantro, så som de alle kjemper mot dere, og vit at Gud er med de gudfryktige.

Dere som tror, hva er i veien med dere, når det sies til dere: «Dra ut for Guds sak,» så synker dere sammen. Er dere mer tilfreds med jordelivet enn det hinsidige? Men jordelivets gleder er bare småting i det hinsidige.

Om dere ikke yter profeten hjelp, så har Gud tidligere gitt ham hjelp, da de vantro fordrev ham, en av to, og han sa til sin følgesvenn, da de var i grotten: «Vær ikke bedrøvet! Gud er med oss.» Da senket Gud guddommelig nærvær og ro over ham og styrket ham med hærskarer dere ikke så, og gjorde de vantros ord underlegent, mens Guds ord ble ovenpå. Gud er mektig, vis.

Hadde det dreiet seg om lettvunnen vinning og en kort ekspedisjon, så ville de nok fulgt deg. Men avstanden forekom dem stor. Og de vil sverge ved Gud: «Hadde vi kunnet, ville vi dratt ut med dere.» De styrter seg i fortapelsen. Gud vet at de lyver.

De som tror på Gud og på dommens dag, ber deg ikke om fritagelse for å satse liv og eiendom. Gud kjenner de gudfryktige.

Om de hadde villet dra ut, ville de ha gjort forberedelser til det. Men Gud var imot at de skulle dra, så han inngjød i dem slapphet, og det ble sagt: «Sitt hjemme sammen med hjemmesitterne!»

De har tidligere søkt å skape uro og har snudd om tingene for deg, inntil sannheten inntraff og Guds anordning ble klar, hvor meget det enn var dem imot.

Hvis noe godt overgår deg, plager det dem. Hvis ulykke rammer deg, sier de: «Vi har for lengst tatt våre forholdsregler.» Og de vender seg bort i skadefryd.

Si: «Forventer dere annet for oss enn en av de to gode ting (seier eller paradiset)? Vi derimot forventer for dere at Gud vil ramme dere med en refselse, direkte fra Ham eller gjennom oss. Så bare vent! Vi venter sammen med dere.»

Det er kun dette som hindrer at deres gave blir mottatt, at de ikke tror på Gud og Hans sendebud, viser latskap i bønnen, og gir sin gave med motvilje.

De sverger ved Gud at de er av dere, men de er ikke av dere. De er fryktsomme folk.

Noen av dem kritiserer deg vedrørende almissegavene. Blir de tildelt noe av dem, er de vel fornøyd, hvis de intet får, blir de sinte.

Almissegavene er for de fattige og trengende, for dem som arbeider med dem, for dem hvis hjerter skal forsones, til frikjøping av slaver og skyldnere, til fremme av Guds sak og til veifarende. Dette er Guds forskrift. Gud vet, er vis.

De sverger fremfor dere ved Guds navn for å gjøre dere tilfredse, men Gud og Hans sendebud ser det rettere at de vil gjøre Ham tilfreds, om de er troende!

Hyklerne frykter at en åpenbaring om dem skal komme, som forteller dem det som bor i deres hjerter. Si: «Bare driv ap! Gud vil bringe frem det dere frykter!»

Unnskyld dere ikke! Dere falt fra etter at dere antok troen. Om Vi unnskylder noen av dere, så vil Vi straffe andre fordi de var syndere.

Gud har lovet hyklerne, menn og kvinner, og de vantro, helvetes ild. Der skal de være og bli. Dette er passende for dem. Guds forbannelse hviler over dem, og de har en varig straff i vente.

Hadde de ikke fått beretningen om dem som var før dem? Om Noas folk, og om Ad og Thamod, om Abrahams folk, folket i Midian og de sammenstyrtede byer? Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, for Gud ville ikke gjøre dem urett. Men deres urett rammet dem selv.

Gud har lovet de troende, menn og kvinner, paradisets haver, hvor bekker sildrer, og der skal de være og bli, herlige boliger i Edens haver. Og Guds velbehag, større enn alt. Dette er den store seier.

De sverger ved Gud at de intet har sagt, men sannelig har de sagt vantroens ord, og vist vantro, etter at de antok islam. De tok sikte på noe de ikke kunne oppnå, og mislikte det at Gud og Hans sendebud beriket dem av sin overflod. Hvis de omvender seg, vil det være til beste for dem. Hvis de vender seg bort, vil Gud ramme dem med en smertelig straff i denne verden og den hinsidige, og de vil ikke ha en venn eller hjelper på jorden.

Men når Han så gir dem noe av Sin overflod, er de gjerrige med det og vender seg bort i avstandtagen.

Visste de ikke at Gud kjenner deres hemmeligheter og overlegninger, at Gud kjenner vel til det skjulte!

Be om tilgivelse for dem eller la det være. Om du så ber sytti ganger, Gud vil aldri tilgi dem. Dette fordi de fornekter Gud og Hans sendebud. Gud leder ikke ugudelige folk.

La dem le lite og gråte meget for det de har pådratt seg!

Forrett aldri bønn over noen av disse som er døde, og stå ikke ved hans grav. De fornektet Gud og Hans sendebud, og døde som ugudelige.

Og når en åpenbaring kommer: «Tro på Gud, og strid ved Hans sendebuds side,» da ber de velstående om fritagelse, og sier: «La oss bli hos hjemmesitterne.»

Men Sendebudet, og de som tror sammen med ham, satser liv og eiendom. Disse har alt godt i vente. Disse vil det gå godt.

Ørkenaraberne kom med unnskyldninger og bad om fritagelse, og de som løy for Gud og Hans sendebud, ble sittende hjemme. En smertelig straff vil ramme de vantro blant dem!

Og heller ikke de som kommer til deg for at du skal utruste dem, når du må si: «Jeg har ingenting å utruste dem,» – og som snur med tårer i øynene av sorg over at de intet kan satse.

De vil komme med unnskyldninger når dere kommer tilbake til dem. Si: «Kom ikke med unnskyldninger, vi tror dere ikke! Gud har latt oss få vite hvordan det har seg med dere. Gud vil se hva dere gjør, og Hans sendebud likeledes. Så vil dere bli sendt tilbake til Ham som kjenner det skjulte og det åpenbare. Han vil la dere få vite hva dere har gjort.»

De vil besverge dere, at dere må akseptere dem. Men om dere aksepterer dem, så vil Gud aldri akseptere ugudelige folk.

Noen av ørkenaraberne anser det de yter for religionen som bøter, og venter bare på at lykken skal snu seg for dere. For dem selv skal det bli en dårlig vending! Gud hører, vet.

Foregangsmennene, de første av utvandrerne og hjelperne, og de som fulgte dem på beste måte, med dem er Gud tilfreds, og de er tilfredse med Ham. Han har beredt for dem paradisets haver, hvor bekker sildrer. Der skal de være og bli. Det er den store seier.

Det er andre som erkjenner sine synder. De har blandet sammen gode gjerninger og slette. Kanskje Gud vil vende seg mot dem i nåde. Gud er tilgivende, nåderik.

Vet de da ikke at Gud mottar anger og omvendelse fra sine tjenere, og tar imot deres gaver, at Gud er den Tilgivende, den Nåderike?

Og det er andre som er henvist til Guds avgjørelse, om Han vil straffe dem, eller vende seg mot dem i nåde. Gud vet, er vis.

Stå aldri frem i den. En moské som er grunnlagt på gudsfrykt fra første dag, er det rettere at du står frem i. I den finnes folk som ønsker å rense deg. Gud liker dem som renser seg.

Den bygningen de har bygget, vil ikke opphøre å skape tvil i deres hjerter før deres hjerter slites i stykker. Gud vet, er vis.

De som omvender seg, som tjener og lovpriser, viser måtehold, som bøyer seg og kaster seg ned i bønn, som forordner det rette og forbyr det urette, som overholder de grenser Gud har satt, forkynn for de troende et gledelig budskap!

Abraham bad kun om tilgivelse for sin far på grunn av et løfte som han hadde gitt ham. Men da det ble klart for ham at han var Guds fiende, sa han seg løs fra ham. Abraham var medlidende, mild.

Gud tilhører herredømmet over himlene og jorden. Han gir liv og død. Dere har utenom Gud ingen venn eller hjelper.

Så også mot de tre som ble latt tilbake. Da landet i all sin utstrekning syntes dem trangt, og deres hjerter snørte seg sammen, og de mente at det var ingen redning fra Gud unntatt hos Gud, så tilgav Han dem for at de skulle omvende seg. Gud er den Tilgivende, den Nåderike.

Det passer seg ikke for Medinafolket eller ørkenaraberne omkring dem å bli tilbake når Guds sendebud drar ut, og heller ikke å sette hensynet til seg selv fremfor ham. Dette fordi verken tørst, strabaser eller sult vil ramme dem for Guds sak, og heller ikke skal de ta skritt som opphisser de vantro, eller skades av en fiende uten at dette godskrives dem som fortjenstfull sak. Gud lar ikke deres lønn gå tapt som handler vel.

De troende skal ikke dra av gårde alle sammen. Men om en gruppe av hver avdeling drog av gårde for å instrueres i religionen, så de kan advare sitt folk når de vender tilbake, så de kan være på vakt?

Når en åpenbaring kommer, er det noen som sier: «Hvem av dere har fått sin tro øket av dette?» De som tror, har fått sin tro øket, og de gleder seg.

Ser de da ikke at de hvert år blir satt på prøve en gang eller to? Men de omvender seg ikke, og lar seg ikke formane.

Det er nå kommet til dere et Sendebud fra deres egen krets. Det gjør ham ondt når det går galt med dere, han har omsorg for dere. Mot de troende viser han godhet og barmhjertighet.